Julen kommer stille til oss – ikke som et svar på en verden som er ferdig og hel, men som et lys tent midt i det som fortsatt er urolig og uferdig. Når mørket kjennes nært og håpet sårbart, minner juleunderet oss om noe dypt sant: at kjærligheten alltid finner en vei. Derfor bærer julen i seg et løfte som fortsatt holder – et løfte om håp, glede og fred, også når vi trenger det aller mest.

Likevel vet vi at verden ikke stanser opp når julelysene tennes. Også denne julen finnes det altfor mange steder der menneskelig lidelse, urett og frykt overskygger sangen om fred på jord. Det kan gjøre det vanskelig å forstå – ja, til tider vanskelig å tro – både julens budskap og troen på en kjærlig Gud.

Men nettopp derfor er julen så dypt nødvendig. For julen minner oss om noe grunnleggende: at Gud skapte mennesket med fri vilje. En gave gitt i kjærlighet, men også med risiko. Når denne friheten forvaltes av frykt, begjær og egoisme, rammer konsekvensene ofte uskyldige. Menneskelig lidelse springer ikke ut av fravær av Guds kjærlighet, men av det som skjer når vi vender oss bort fra den – både som enkeltmennesker og som samfunn. I slike kamper kan noen stå igjen som vinnere «på papiret», men i hjertene blir vi alle fattigere.

Midt i dette kan det være vanskelig å holde fast ved hva julens budskap egentlig ønsker å minne oss om. Ordene i juleevangeliet kan føles store og nesten ubegripelige når vi forsøker å gripe dybden i kjærlighetsgaven som ble lagt i en krybbe. Derfor vender jeg ofte tankene mot fortellinger der budskapet får tale gjennom handling, ikke forklaring. Drømmen om Narnia er for meg en slik fortelling.

I Narnia møter vi gutten Edmund, som har gjort alvorlige valg drevet av stolthet og begjær. Han har sviktet sine søsken, og handlingene hans setter ham i livsfare. Da trer Aslan frem – den store, mektige løven og den sanne kongen av Narnia. Han er ingen tam løve. Han er vill og fryktinngytende, men samtidig god. En trygg leder, en beskytter, en som kjemper mot det onde med kjærlighetens kraft.

Aslan velger frivillig å ta Edmunds plass. Han gir sitt liv i stillhet – uten krav og uten tvang – drevet av kjærlighet alene. Når offeret er fullført, åpnes en vei videre. Edmund står igjen med et valg: å vende ryggen til gaven som er gitt, eller å ta imot tilgivelsen og gå inn i et nytt liv.

Slik speiler fortellingen julens dypeste sannhet:
at kjærligheten kommer oss i møte som en gave – aldri som tvang.
at håp og nytt liv får vokse der vi velger å ta imot.

Julen forteller oss ikke at mørket ikke finnes, men at lyset ble sendt inn i det.

Må denne julen – midt i både lys og mørke – minne oss om å velge medmenneskelighet, håp og kjærlighet.
Ikke bare i ord, men i handling.