Fryktens stemme kan overdøve alt annet – som et brøl som trenger seg inn i både kropp og tanke.
Den gjør det vanskelig å se klart og enda vanskeligere å stå stødig.
Men brølet er ikke hele sannheten.
For midt i kaoset finnes en kraft som bærer. En Gud som aldri svikter, og en tro som står, selv når alt annet rister.

Frykt har en evne til å overta alt. Den fyller tankene, setter kroppen i beredskap, og får selv de minste utfordringer til å virke uoverkommelige. Noen ganger kommer den stille – som en klump i magen. Andre ganger kommer den som et brøl, så alt annet drukner i støy.

Jeg har kjent det brølet. Frykten som tar all plass. Som visker ut håp og kveler tro.
Men jeg har også opplevd noe annet. Noe sterkere.

«Vær edrue og våkne! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen å sluke.»
– 1. Peter 5:8

Det verset har truffet meg mange ganger. Ikke bare som en advarsel, men som en bekreftelse:
Brølet er ekte. Men det er ikke alt.

Jeg vokste opp i omgivelser som var preget av utrygghet og vonde erfaringer – rammer som satte dype spor og gjorde det vanskelig å kjenne seg trygg i livet. Mange ganger ønsket jeg bare å slippe taket i livet. Likevel var det som om noe bar meg – en kraft jeg ikke kunne forklare. En kilde som, gang på gang, ledet meg tilbake til livet, selv når jeg helst ville gi opp.

Det var Guds nærvær. Ikke alltid tydelig i øyeblikket – men synlig i ettertid. En styrke som kom midt i svakhet. En fred som la seg over stormen, selv når den ikke stilnet med én gang.

Å stå stødig i troen handler for meg ikke om å være fryktløs. Det handler om å vite hvor jeg vender meg når frykten roper. Om å sette ned røttene i noe som er dypere enn følelsene mine, og større enn utfordringene jeg står i.

Jeg har lært at det er i de små pausene – i bønnene hvisket mellom slagene – at jeg henter styrke. Når jeg stopper opp, puster, og lar Gud få rom, skjer det noe. Ikke alltid synlig. Ikke alltid raskt. Men alltid ekte.

Det er ikke min styrke som bærer meg. Det er styrken jeg får når jeg hviler i Gud.
Det er der motstandsdyktighet bygges – ikke i ytre kontroll, men i indre overgivelse.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, ser jeg ikke en vei uten motstand. Jeg ser spor av kamp og sorg – men også tydelige tegn på Guds trofasthet. Frykten har ropt høyt, men Gud har båret meg gjennom. Jeg har aldri stått alene. Ikke fordi alt ble lett, men fordi jeg ble holdt fast.

---

En stille bønn

Herre,
Takk for at du er fast grunn under føttene mine,
selv når alt rundt meg rister.
Når frykten roper høyt, minne meg på at du er sterkere.
Gi meg et våkent sinn og et stødig hjerte.
Hjelp meg å stå i det du har kalt meg til –
ikke i egen kraft, men i din.
Amen.

---