Abort er en av de mest etisk komplekse spørsmålene samfunnet står overfor i dag. I kjernen av debatten står kvinnens rett til selvbestemmelse på den ene siden, og det ufødte barnets rett til liv på den andre. Begge perspektivene er dypt viktige, og lovgivningen må balansere disse på en klok måte. Dagens norske abortlovgivning gjør nettopp dette, med rom for enkelte forbedringer. Men forslaget om å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18 kan føre oss inn på en skremmende vei, en vei mot et sorteringssamfunn.

Vi må våge å være direkte i denne debatten fordi konsekvensene påvirker både kvinner, det ufødte barnet og samfunnet som helhet.

Hvor går grensen?

Den nåværende loven gir kvinner full selvbestemmelse over eget svangerskap frem til uke 12. Etter dette behandles abortsaker i en nemnd, hvor kvinnens situasjon og fosterets rettigheter vurderes. Kvinnen kan velge å møte personlig eller sende inn en skriftlig begrunnelse.

Noen hevder at nemndprosessen kan være belastende for kvinner, og dette er en gyldig bekymring. Samtidig er det viktig å understreke at dagens system ikke krever at kvinnen møter personlig dersom dette oppleves som krenkende eller nedverdigende. Istedenfor å skrote en fungerende ordning, bør vi forbedre den ved å gjøre prosessen mindre belastende, uten å fjerne de etiske vurderingene som ivaretar fosterets rettigheter.

Teknologi og etiske utfordringer

Den teknologiske utviklingen har brakt nye utfordringer til abortdebatten. Gjennom fosterdiagnostikk kan vi i dag oppdage genetiske egenskaper, sykdommer eller utviklingsavvik hos fosteret. Dette er verdifull informasjon, men det reiser også alvorlige etiske spørsmål.

Når abort blir vurdert basert på om et foster har avvik eller sykdom, beveger vi oss mot en praksis som kan oppfattes som grov forskjellsbehandling. Et samfunn som verdsetter inkludering og likeverd bør ikke åpne for at medfødte egenskaper blir et selvstendig kriterium for abort.

På vei mot et sorteringssamfunn?

Et sorteringssamfunn er ikke en fjern hypotese. Når vi tillater abort på bakgrunn av egenskaper ved fosteret, sender vi signaler om at noen liv er mindre verdt enn andre. Dette truer grunnleggende prinsipper om likeverd og menneskeverd, og det risikerer å påvirke hvordan vi som samfunn ser på sykdom, funksjonshemming og annerledeshet.

Skal vi som samfunn virkelig åpne døren for en slik utvikling? Eller skal vi stå fast på verdiene som sikrer et inkluderende og mangfoldig samfunn?

Veien videre

Dagens lovgivning representerer en rimelig balanse. Den respekterer kvinners autonomi samtidig som den anerkjenner det ufødte barnets rettigheter. I stedet for å utvide grensene til 18 uker, bør vi fokusere på å gjøre dagens system bedre:

• Forenkle nemndprosessen for å redusere stress og sikre at kvinner blir møtt med respekt og forståelse.
• Sørge for tydelig informasjon slik at kvinner føler seg trygge og opplyste om sine rettigheter og alternativer.
• Styrke støtteapparatet for familier som velger å fortsette svangerskap der det er påvist avvik, slik at de ikke føler seg alene.

Vi trenger ikke en total endring av et system som allerede fungerer. Det vi trenger er målrettede forbedringer som ivaretar både kvinnen, det ufødte barnet og samfunnets etiske grunnlag.

Konklusjon: La oss velge klokt

Å utvide abortgrensen til 18 uker kan virke som et steg mot økt frihet, men det har en høy pris. Det kan åpne døren for selektiv abort basert på genetiske kriterier, og det fører oss nærmere et samfunn som sorterer mennesker etter verdi.

La oss bevare balansen som dagens lovgivning gir oss. La oss forbedre systemet der det trengs, men samtidig stå fast på de verdiene som sikrer et rettferdig og inkluderende samfunn. Valgene vi tar i dag, former de verdiene vi vil leve med i morgen.